Argalisau: Karakteristikkene til en vill fjellsau

Innenfor villsaufamilien finner vi argalisau. De er også kjent ved sitt vitenskapelige navn Ovis Ammon, og lever i områder i Tibet, Himalaya og noen andre asiatiske fjellkjeder. I denne artikkelen skal vi fortelle deg mer om denne villsauen som lever på fjellet.

Ordet argali refererer til alle ville sauer på det mongolske språket. Men hvis du refererer til Ovis-slekten, snakker vi om den største ikke-domestiserte sauen i verden – enda større enn tykkhornsau som lever i Nord-Amerika.

Argali er et stort dyr som vokser til mellom 85 og 135 centimeter høyt og opp til to meter langt. Videre veier bukkene (hannene) rundt 100 kilo. En annen forskjell mellom kjønnene er at bukkene har lengre horn enn søyene (hunnene), som de bruker for å konkurrere med hverandre i løpet av paringstiden.

Bukkene har to store korketrekkerformede horn som måler omtrent 1,4 meter. Hunnene har også horn, selv om disse er mye mindre, omtrent 50 centimeter lange.

Fargen på argalisauene varierer avhengig av dyret. Ullen deres spenner fra lys gul til rødbrun til grå og til og med svart.

Marco Polo-argalisau

Så langt har ni underarter av Ovis ammon blitt korrekt identifisert i henhold til deres leveområde (Nord-Kina, Tibet, Gobi-ørkenen, osv.). Den mest berømte er imidlertid Marco Polo-argalisau. Hvorfor heter den det? Fordi det var denne venetianske kjøpmannen og reisende som først beskrev dem.

Det vitenskapelige navnet på Marco Polo-sauene er Ovis ammon polii, og de lever hovedsakelig i fjellene i Pamir. Denne typen sauer finnes i Kina, Tadsjikistan og Kirgisistan, selv om noen eksemplarer også finnes i deler av Afghanistan.

Disse sauene foretrekker bratte områder mellom 3700 og 4800 meter over havet. Om sommeren vandrer de til områder med tettere vegetasjon nær elvebreddene, men om vinteren flytter de til fjellsidene som peker mot sør.

Marco Polo-sauer er kjent for sine lange spiralhorn, som kan måle opp til 140 centimeter – de lengste hornene i hele verdens saueslekt. Hornene begynner å vokse like etter at disse dyrene blir født, og de mister dem ikke gjennom hele livet. (Med mindre det skjer en ulykke eller ved menneskers jakt.)

Når det gjelder fargen deres, er Marco Polo-sauene mørkebrune med hvite undersider. Når temperaturen synker, forlenges magehåret og blir et slags “skjørt”. De har også en lang hale som beskytter dem mot ekstremt kalde temperaturer.

Denne artens atferd er lik den for alle andre medlemmer av Ovis-familien. De lever i små grupper, og om sommeren deler de seg etter kjønn. De skiller seg også opp i større grupper for å spare energi om vinteren, lener seg opp mot hverandre og beskyttre seg mot rovdyr.

Forplanting hos argalisau

Dominante bukker velger et “harem” av søyer for hver paringstid etter å ha utkjempet hverandre for det. I tillegg til å bruke hornene sine til konfrontasjonen, reiser de seg også opp på bakbeina og gjør seg høyere for å skremme motstanderne sine.

Etter paringen skiller bukkene seg fra sine “konkubiner” som utelukkende er ansvarlige for avkommet. Søyene føder ett eller to lam etter omtrent 180 dager av drektighet.

Nåværende situasjon og bevaringsinnsats

Argalisau er generelt en truet art på grunn av tapet av leveområdet deres. Dette skyldes hovedsakelig overbeiting fra tamsau og jakt. Selv om det også kan skyldes sykdommer overført fra husdyrbesetninger.

I tillegg til dette jakter jegere på dem for å skaffe kjøtt og horn. Disse er ikke bare verdifulle i tradisjonell kinesisk medisin, men er også førsteklasses trofeer for jegere.

De naturlige fiende til de ville fjellsauene er snøleopard og ulven. Eksperter anser dem for å være i potensiell fare for utryddelse. La oss håpe at forsøk på å forhindre utryddelsen deres vil gi gode resultater.