Bøfler og bufe: En ny symbiose

Skrevet og verifisert av veterinæren Érica Terrón González

Siste oppdatering: 22 desember, 2022

Produksjonen av vannbøfler (Bubalus bubalis) har vist seg å være en av de mest vellykkede grenene av okseoppdrett de siste tiårene. Spesielt med tanke på kaoset som kugalskap skapte på gårder i mange land. Dette er grunnen til at så mye krefter legges i å forstå det spesielle ved denne arten. Dette for at forholdet mellom hold av bøfler og bufe skal være en perfekt symbiose som forbedrer livskvaliteten for mennesker og dyr.

Den negative effekten som domestisering av en vill art kan ha, bør imidlertid ikke undervurderes. Derfor advarer eksperter om behovet for alltid å opprettholde balansen og beskytte biologisk mangfold for enhver pris. Her vil vi fortelle deg om det spesielle ved bøffeloppdrett.

Bøfler og oppdrett av bufe: En liten tilnærming til arten

Bøfler er en del av storfefamilien, akkurat som kyr. De er store og måler opp til 2 meter i høyde og kan veie 1200 kg. Som mange av de eksotiske oksedyrene, har disse dyrene kraftige horn.

De er kjent kjent som “vannbøfler” på grunn av deres preferanse for vanntette eller sumpete områder. Disse oksedyrene er i stand til å gå på gjørmete bunn uten problemer, takket være de brede hovene.

Bøfler og bufe

Denne arten begynte å bli betraktet som bufe for flere tiår siden på grunn av dens tredobbelte formål: produksjon av kjøtt, melk og arbeid. I en sammenheng med mettede markeder er dette en flott mulighet til å diversifisere bufe. Spesielt i marginale områder der andre typer bufe kanskje ikke kan tilpasse seg.

• Vannbøffelen som lever ved elver (Bubalus bubalis bubalis) har vist seg å være en fantastisk melkeprodusent. Det er faktisk råvaren folk bruker til å lage mozzarellaosten som er så deilig på pizza.
• Vannbøffelen som lever ved sumper (B. b. carabanensis) er mest egnet for kjøttproduksjon, lærproduksjon og som trekkdyr.

Betydningen av dette bufeet over hele verden

Vannbøffelen har vist seg å være en av de største melkeprodusentene i verden. I flere land overgår avl og vedlikehold til og med det for tradisjonelt bufe.

Det meste av verdens bøffelflokk tilhører småskalaprodusenter i utviklingsland, som har ett eller to dyr. Dette er tilfelle i India, som til tross for den lille størrelsen på gårdene, er en av hovedprodusentene.

Noen land har utviklet avlsprogrammer for å forbedre bøffelproduksjonen i årevis. Dette har gjort det mulig å lage flere spesialiserte raser, blant annet følgende:

• Murrah-rasen er hjemmehørende i det nordvestlige India. Den skiller seg ut for sin kullsvarte pels med hvite flekker bare på halen. Til tross for at det er en rase valgt for melkeproduksjon, har den en veldig god kjøttfordeling.
• Jaffarabadi-rasen stammer også fra nordvest i India og ligner på slektingene sine fysisk. Den er en god produsent av både melk og kjøtt.
• Middelhavsrasen er også av indisk opprinnelse, til tross for at Europa har definert den som mediterriansk. Nok en gang har den en veldig god kjøtt- og meieriproduksjon, selv i tropiske og subtropiske klima.

Oppdrett av bøffel har vist seg å være en revolusjon for melk- og meierisektoren

Produksjonen av bøffelmelk – på globalt nivå – er den nest viktigste, etter kumelk. Dette betyr at den overstiger flere ofte brukte arter som sauer eller geiter.

“Elve” -varianten utgjør 70 % av verdens bestand av vannbøfler. Melken deres representerer en betydelig del av den totale melkeproduksjonen i India, Pakistan og Midtøsten. Hunnene produserer mellom 1500 og 4500 liter melk per drektighet og har en veldig lang produktiv levetid.

I tillegg til fordelene med bøffeloppdrett, har melken deres utmerket næringsverdi. Dette gjelder spesielt når det gjelder tilberedning av meieriprodukter som ost, smør eller iskrem. Den inneholder imidlertid mer fett og laktose enn kumelk.

Baksiden av forholdet mellom bøfler og bufe

Arten Bubalus bubalis i seg selv er ikke truet, men som et resultat av dens domestisering har ville bestander fortsatt å avta. Men dette er ikke det eneste problemet. Den største trusselen mot arten er forsvinningen av dens habitat, den tropiske skogen og de sumpete områdene den liker å bo i.

Nok en gang er mennesker ansvarlige for å søke balanse. Bruk av nytt land til landbruk eller bygging bør ikke bety ødeleggelse av økosystemer. Vi må alltid prioritere beskyttelse av urørte områder for å opprettholde biologisk mangfold.