Nederland - et land uten løshunder

Løshunder er et vandrende bevis på et av de mest undervurderte problemene vi har her i verden. Selv om disse hundene kan være svært utsatt for mange typer skader, er det mange land som ikke ser på dette som et problem de trenger å gjøre noe med.

Heldigvis er det ikke sånn i alle land. Det finnes land som har gjort ulike tiltak for å gi menneskets beste venn et liv med mer verdighet. Da får de også trygghet mot alt det vonde som kan skje når man verken har en familie eller et hjem.

Et slikt land er Nederland, som har oppnådd den utrolige bragden av å ikke ha noen løshunder. Dette har gjort at landet kan gå foran med et godt eksempel på medmenneskelighet og kjærlighet for våre firbeinte venner.

Enten du visste dette fra før eller ikke, vil vi fortelle deg litt mer om denne beundringsverdige virkeligheten.

Bevissthet

Som du kanskje kan forestille deg er det det høye nivået av innbyggernes forpliktelser som er en av de viktigste grunnene til at det ikke er noen løshunder i dette landet. Hundene blir stilt på lik linje med alle andre levende vesener, og dyremishandling anses som en svært alvorlig forbrytelse.

Det er faktisk slik i Nederland som i andre europeiske land, inkludert England, at hunder blir behandlet omtrent på samme måte som et menneske. Dette er tydelig i situasjoner som hos en familie som har en hund. Den blir ikke behandlet som bare et kjæledyr, men som et familiemedlem på lik linje med et barn.

Da er det kanskje lett å forstå at dyrenes rettigheter er like grunnleggende som menneskenes. Dette gjør også Nederland til et beundringsverdig land for måten de behandler andre arter på.

Løshundenes historie

Til tross for nederlendernes beundringsverdige mentalitet i denne saken, har dette selvfølgelig ikke utviklet seg over natten. Det er viktig å forklare bakgrunnen til hvordan den lykkelige virkeligheten for hundene i dette landet har blitt slik den er i dag.

Historien startet på 1800-tallet, da antall løshunder i gatene i Nederland var minst like stort som det nylig var i Thailand.

Dette forårsaket et alarmerende utbrudd av sinne blant datidens befolkning i Nederland, på grunn av de utilstrekkelige helsetiltakene som ble iverksatt.

Grunnen til at så mange hunder bodde på gatene var populariseringen av kjøp og salg av renrasede hunder.

Denne situasjonen gikk så langt at regjeringen valgte å pålegge alle som hadde disse dyrene boende hos seg dyre skatter. Dette førte til at eierne bestemte seg for å kaste dem på gaten fordi de ikke kunne betale.

Som et resultat av denne forferdelige situasjonen, hvor også menneskets beste venn var offer, vokste i 1886 de første dyrevernorganisasjonene frem. Disse kjempet en hard kamp for at dyrene skulle bli behandlet med den verdigheten og rettferdigheten de fortjente.

Gjeldende lover og tiltak

De lyktes til slutt med å beskytte dyrene, og det er disse organisasjonenes triumf som har gjort at det i dag ikke finnes løshunder på gatene i Nederland.

Og etter denne kampen hvor det ble besluttet at man skal vise solidaritet til dyrene, oppstod det på 1900-tallet en rekke lover som har blitt fundamentale.

Den viktigste av disse er loven om helse og dyrevelferd. Det dreier seg om en eksemplarisk straff fra en bot på 17 000 euro eller 3 års fengsel for personer som bryter loven mot kjæledyrene.

På samme måte har også regjeringen etablert slagkraftige tiltak, som kampanjer for sterilisering for å unngå et overtall av hunder som senere kan havne på gaten.

I tillegg har landet en rekke organisasjoner som tar hunder fra gatene for å gi dem husly, før de blir satt ut for adopsjon.