Hva man gjør hvis hunden får et anfall

21. januar 2020
Hvis hunden din har et anfall, er det veldig viktig å være forberedt og holde seg i ro, slik at du kan forhindre at den skader seg selv.

Hvis du befinner deg i en situasjon der hunden din får et anfall, er det å holde deg rolig det viktigste. For det første, legg hunden din på gulvet og prøv å forhindre at tungen dens faller ut. La den komme seg, og gi den behandlingen som er foreskrevet av dyrlegen.

Noen raser har høyere risiko for anfall

En hund som står på en plen

Epileptiske anfall er faktisk mer vanlig hos visse raser enn andre. Schæfer,
sanktbernhardshund, setter, beagle, puddel, noen dachshunder og basset hound har alle en høy risiko for epilepsi.

Det første anfallet skjer ofte når hunden er mellom 6 måneder og 5 år, og det er veldig viktig å vite hvordan man reagerer. Epilepsi er ikke dødelig, men det kan være veldig alvorlig for hunden din.

Viktige steg når hunden din får et anfall

Idiopatisk epilepsi hos hunder er en nevrologisk lidelse med lignende symptomer som den samme sykdommen som mennesker lider av. Når et anfall skjer tilfeldig og uventet, blir det utladet energi i hjernen.

Dette fører til bevegelser i bena, overdreven spyttproduksjon, ukontrollert vannlating og avføring, samt bevissthetstap. Det er veldig viktig å være forberedt.

Det første du må gjøre er å være rolig. Forsikre deg om at hunden din er på et sted der den ikke treffer noen gjenstander i nærheten eller faller ned på en lavere flate.

Vær veldig forsiktig – dette er en veldig følsom situasjon. Pass på at hunden er på en myk overflate, som en matte eller noen puter, for å hindre den i å skade seg selv.

Noen mennesker råder å la tungen til hunden din henge ut slik at den kan få mer oksygen. Imidlertid sier sunn fornuft at hvis tungen henger ut, er det mer sannsynlig at den biter i den.

Når anfallet er over, bør du la hunden din hvile på et rolig sted. Den vil bli fullstendig utmattet.

En veterinær vil foreskrive riktig behandling når det er praktisk, noe som kan være et muskelavslappende middel, for eksempel Valium, som må innføres rektalt. Du vil da kunne administrere dette når hunden din får et epileptisk anfall.

Epileptiske hunder og anfall

Epileptiske anfall kan ha varierende intensitet, og det er noen ting du kan se etter som et tegn på et forestående anfall. For eksempel kan hunden din virke mye mer nervøs eller rastløs enn normalt.

Hvis du forventer et anfall, kan du starte med de første trinnene. Dette er for å sørge for at hunden din er på et trygt sted og å legge den ned på en myk overflate på gulvet.

Hvor lenge varer anfallene?

Selv om et anfall ser ut til å vare i en evighet, vil de i virkeligheten ikke vare mer enn et par minutter. Etterpå vil imidlertid hunden din være veldig desorientert og sliten.

Idiopatisk epilepsi hos hunder er uhelbredelig, og hunden din vil sannsynligvis trenge behandling resten av livet.

Det er ikke påviselig gjennom analyse eller skanning heller. Det krever normalt ikke hastebehandling, med mindre anfallene er veldig hyppige. I dette tilfellet kan de være farlige for hunden din, og du må administrere en barbituratbasert behandling.

Selv om det er vanskelig å tro, vil ikke hunden din lide under anfallet.

Nyttige tips når hunden din får et anfall

En hund som blir undersøkt av en veterinær

Hvis du merker noen symptomer, bør du dra rett til veterinæren din. Følg instruksjonene og resepten til punkt og prikke for å holde hundens symptomer på et minimum.

Epileptiske anfall er faktisk et symptom på en nevrologisk lidelse på akkurat samme måte som diaré er et symptom på et problem med fordøyelsessystemet. Det er ofte mulig å bestemme en eksakt tilstand som forårsaker anfallene.

Dette kan være en svulst, en medfødt defekt eller en hjerneblødning. Andre ganger er det ikke mulig å fastslå årsaken, og dette er kjent som idiopatisk epilepsi.

Hvis en veterinær kaller en tilstand «idiopatisk», indikerer det normalt at opprinnelsen til tilstanden er ukjent.

  • Thomas, W. B. (2010). Idiopathic Epilepsy in Dogs and Cats. Veterinary Clinics of North America – Small Animal Practice. https://doi.org/10.1016/j.cvsm.2009.09.004