Smittsom svulst: Finnes det hos hunder?
Skrevet og verifisert av advokat Francisco María García
I hundenes verden er det noe typer smittsom svulst som faktisk er en unik form for kreft. En overførbar venerisk hundetumor er en kreftfremkallende vekst som bare utvikler seg hos hunder, og i motsetning til andre typer svulst er de smittsomme.
Hva er smittsom svulst?
Venerisk svulst er den eldste formen for kreft vi kjenner til, og bare hunder får dem. Likevel finnes det andre dyrearter, slik som gullhamster og muslinger, som også kan utvikle smittsomme typer kreft.
Sykdommen kjent som overførbar venerisk hundetumor er smittsom gjennom kontakt med en infisert hund gjennom sniffing, slikking eller paring.
Infeksjonen kan være veldig kraftig inni hundens kropp. I slike tilfeller har sykdommen klart å utvikle seg for å overleve utenfor den kroppen som opprinnelig ble infisert.
Hvordan får hunder ondartet svulst?
Venerisk svulst overføres normalt sett gjennom paring, eller når en hund lukter eller slikker infiserte slimhinner. Det er grunnen til at denne type svulst pleier å utvikle seg rundt hundens underliv, selv om den også kan påvirke andre områder, slik som nesen.
Det som er interessant med disse smittsomme svulstene er at de oppfører seg fullstendig forskjellige fra de fleste andre typer svulst hos dyr. Disse typer svulst har utviklet seg til å spre seg til nye vev som gjør at de kan fortsette å utvikle seg.
Hunder får denne sykdommen når de kommer i kontakt med kreftceller fra en annen hund. Det trengs ikke et virus eller noen annen form for smitte. Ved hudkontakt vil kreftceller spre seg fra dyr til dyr, og de kan leve over mye lengre tid.
Pasient null
Flere studier har konkludert med at disse typer svulst har et DNA som er forskjellig fra bæreren. De fleste svulster dannes når celler muteres ukontrollert. Derfor har svulster vanligvis samme DNA som pasienten. Men med veneriske svulster skjer ikke dette.
Forskere anslår at denne typen svulst utviklet seg for rundt 11 000 år siden. Den har fortsatt å utvikle seg og til tilpasse seg, og derfor vedvarer den.
Denne typen svulster reagerer faktisk veldig godt på behandling, så det er usannsynlig at den sprer seg. Men det er alltid en mulighet. Hvis du sammenligner med andre typer svulst, er venerisk hundetumor en av de minst aggressive.
Er det mulig å forhindre smittsom svulst?
Hundeeiere kan ta forebyggende tiltak for å hindre at deres kjæledyr blir utsatt for smitte. En av de beste måtene å forhindre det på er å kastrere hunden din. Dette er ikke lov i Norge så lenge det ikke er tungtveiende grunner til å gjøre det. Den ideelle alderen å gjøre dette på er rundt 12 måneder, eller 8 måneder for større hunderaser.
Å få kjæledyret ditt kastrert er veldig viktig fordi denne sykdommen lett sprer seg under paring. Kastrering sørger for fjerning av reproduktive organer og reduserer sannsynligheten for at hunden din blir smittet.
Samtidig er det en god idé å holde hunden din i kontrollerte omgivelser. Du bør også ta hunden din til veterinær regelmessig, spesielt dersom du merker signifikante endringer. Det er ikke alltid lett å finne symptomene på en indre svulst.
Men når det gjelder overførbar venerisk hundesvulst har hundene en tendens til å utvikle blødende røde flekker. God hygiene er viktig for både deg og hunden din, og er avgjørende for å holde seg frisk.
Konklusjon
Smittsom svulst eksisterer definitivt. Det er en type venerisk kreft som vanligvis overføres ved paring.
Men overføring kan også skje (i mindre grad) gjennom lukting og slikking av infiserte områder. Derfor kan du kastrere hunden din og holde den i kontrollerte omgivelser for å forhindre den i å utvikle denne type svulst.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Park, M. S., Kim, Y., Kang, M. S., Oh, S. Y., Cho, D. Y., Shin, N. S., & Kim, D. Y. (2006). Disseminated transmissible venereal tumor in a dog. Journal of Veterinary Diagnostic Investigation. https://doi.org/10.1177/104063870601800123
- Murchison, E. P. (2008). Clonally transmissible cancers in dogs and Tasmanian devils. Oncogene. https://doi.org/10.1038/onc.2009.350
- Belov, K. (2012). Contagious cancer: Lessons from the devil and the dog. BioEssays. https://doi.org/10.1002/bies.201100161
Denne teksten tilbys kun til informasjonsformål og erstatter ikke konsultasjon med en profesjonell. Ved tvil, konsulter din spesialist.