Hirudo Medicinalis: Medisinsk blodigle
Hirudo medicinalis er en igle, og dermed et leddyr i Annelida phylum og Hirudinae-familien. Denne spesifikke typen igle har blitt brukt i medisin i mange århundrer, noe som er der den fikk navnet de fleste kjenner: medisinsk blodigle.
Historien til medisinsk blodigle
Det finnes skrevne kilder av mennesker som bruker igler i medisinsk øyemed helt tilbake til antikkens Egypt, Hellas, Roma og Mesopotamia. Under middelalderen ble faktisk medisinsk blodigle brukt for en rekke lidelser.
Dette var fordi man trodde at kroppen bestod av fire væsker: blod, gul galle, sort galle og slim. Teorien var at enhver endring av de fire væskene ledet til medisinske problemer.
Dette betyr at å suge ut en del av den viktigste væsken (blod), var nøkkelen til å gjenopprette balansen. De hadde to store metoder for å gjøre dette: blodlating og behandling med medisinsk blodigle.
Anatomi
Medisinsk blodigle er en hermafroditt og leddorm i Annelida phylum- og Hirudinae-familien. Av alle de 600 forskjellige artene av denne iglen, er den mest verdifull i det medisinske feltet.
Fullvoksne igler kan bli 20 cm når de har spist. Dersom de ikke har spist, kan de bli omtrent en tredjedel av den lengden. De har to sugere, en bak og en foran i kroppen.
“Frontsugeren” er som munnen deres. Den er liten, bevegelig og har tre kjever som hjelper med å suge ut blod. Hver kjeve har alt fra 60-100 tenner, noe som skaper en “Y”-form i kjeven. “Baksugeren” er mest for å hjelpe den med å feste seg, og holde seg festet.
Spyttet til medisinsk blodigle
Medisinsk blodigle har spyttkjertler som utskiller rundt 60 forskjellige proteiner. De har alle forskjellige medisinske egenskaper. Her er noen av de som er mest verdt å nevne:
- Antikoagulerende: Hovedsakelig hirudin, som forebygger koagulering i trombin.
- Vasodialaterende midler: Disse stoffet ligner på histaminer, og de utvider arteriene, noe som fører til bedre blodsirkulasjon.
- Bedøvelsesmiddel: Bittet til igler er smertefritt, og mange tror at det er fordi spyttet deres har bedøvelsesmidler.
- Betennelsesdempende midler.
- Antimikrobieller.
- Proteinaseblokkere.
Bruk av medisinsk blodigle
Medisinsk behandling med igler går også under navnet “iglebehandling”. Folk har igler i glasskrukker tildekket med en fuktig klut på et kjølig sted. Man kan ikke ha en igle i en lufttett krukke.
Når det kommer til å ta den ut, bruker man pinsett og en mindre krukke for å sørge for at de ikke kommer sin vei, og fester den på riktig sted. Huden du vil at de skal feste seg på, trenger også å være ren. Dersom iglen ikke biter, kan du ta litt sukker på huden.
Når du har fjernet iglen (den vil slippe når den er mett), vil såret forbli åpent i noen timer. Så du vil trenge en bomullsball for å påføre såret. Ta den av neste dag og bruk en ny neste dag, etter at du ser hvordan såret ser ut.
Det hovne området burde se mye bedre ut etter kun noen dager. Dersom iglen ikke har sluppet taket etter at den er mett, kan man ta litt saltvann på området. Dette gjør det enklere å få den av, og du vil ikke risikere infeksjon fordi du ikke vil dra den av.
Medisinsk blodigle er til engangsbruk. Når du har brukt én, må du lukke den inne og brenne den. Det finnes ingen kjente tilfeller av infeksjon fra bittet deres.
Lidelser folk bruker blodigler for å behandle
Her er noen av de vanligste lidelsene folk pleier å bruke blodigler til:
- Leddbetennelse
- Bedring etter plastisk kirurgi
- Migrene
- Tromboserte hemorroider
- Kronisk eksem
Det finnes en gammel historie om pilgrimene på Camino de Santiago (i Spania), og hvordan de hadde pauser ved dammer og elver. De brukte disse stedene til å stelle seg og revitalisere seg etter en lang reise. De fikk også litt uventet hjelp. Iglene i vannet lindret alle hovne steder og forebygget blodpropp.
Iglebehandling: Fordeler og advarsler
Iglebehandling har ingen bivirkninger eller andre negative konsekvenser. Det er også trygt og fullstendig harmløst. Men det finnes noen tilfeller der du ikke vil få iglebehandling.
En av de store advarslene er å ikke utføre det på noen med svekket immunforsvar eller problemer med arteriene. Det er også en risiko for infeksjon fra bakterien Aeromonas Hydrophilia. Denne bakterien har et symbiotisk forhold med medisinsk blodigle. Bakterien får leve i tarmene dens, og den gir enzymer som hjelper iglen med å fordøye blod.
En siste ting vi burde nevne, er: Iglebehandling burde alltid være siste utvei, når ingenting annet har fungert. Det er også viktig å gi en pasient all informasjonen, og få deres tillatelse. Vi trenger også å nevne at dette er en prosedyre som kun burde foregå på en sykehus.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
-
Cornejo-Esquerra A, Talleri-de-Andrea G, Blanco-Favela J de J, Ramos-Mora A, Villarán-Muñoz B. Sanguijuela Hirudo medicinalis: una alternativa terapéutica disponible en México. Revista Médica del Instituto Mexicano del Seguro Social [Internet]. 2009 [citado 17 de junio de 2019];47(3). Disponible en: http://www.redalyc.org/resumen.oa?id=457745514018
-
Enrique Angulo Sánchez. Efectividad de la Terapia con sanguijuelas. Revisión bibliográfica. Universidad de Salamanca, Campus de Ávila. 3 de octubre de 2016;Escuela de Enfermería de Ávila, centro adscrito a la Universidad de Salamanca:31. Disponible en: http://www.cabinadehirudoterapia.com/informe.pdf
-
Manrique Sáez MP, Ortega Larrea S, Yanguas Jiménez P. La sanguijuela, un gusano en la historia de la salud. Index de Enfermería. diciembre de 2008;17(4):290-4. Disponible en: http://scielo.isciii.es/scielo.php?script=sci_arttext&pid=S1132-12962008000400016
Denne teksten tilbys kun til informasjonsformål og erstatter ikke konsultasjon med en profesjonell. Ved tvil, konsulter din spesialist.