Logo image
Logo image

De 5 giftigste manetene

4 minutter
I de ulike havene kan vi finne de giftigste manetene i verden. Noen av dem kan drepe mennesker med et enkelt stikk.
De 5 giftigste manetene
Siste oppdatering: 13 oktober, 2022

Havet er et av de mest uutforskede hjørnene av planeten Jorden og er hjemmet til de giftigste manetene. Dette enorme vannfylte økosystemet er ikke bare hjemsted for maneter, men også for mange andre arter av dyr og planter.

Navnet maneter vekker allerede respekt i seg selv, da disse virvelløse dyrene er forbundet med smerte på grunn av brenningen. Imidlertid er ikke alle arter innenfor denne gruppen giftige. For at alle skal kunne kjenne til denne forskjellen ordentlig, vil de giftigste manetene og hvordan man gjenkjenner dem bli presentert nedenfor.

Hvorfor er maneter giftige?

Selv om maneter ser ut som ufarlige dyr, kan ingenting være lenger fra sannheten. Evolusjonen har tillatt dem å utvikle defensive teknikker, for eksempel produksjon av en svært giftig gift.

På det evolusjonære nivået er hovedfunksjonen til manettoksisitet knyttet til en defensiv rolle. Flere studier har slått fast at sammensetningen av giften inneholder stoffer som er farlige for mennesker.

Hvis mennesker utsettes for høye doser av disse stoffene, kan de lide stor skade. Selv lavdosereaksjoner er dødelige for byttet deres og skadelige for arten vår.

De 5 giftigste manetene

Her er totalt 5 maneter som er klassifisert som veldig giftige. Å vite litt mer om dem vil tillate oss å identifisere dem og sette føttene på bakken når vi ser dem. La oss komme til det.

1. Chrysaora fuscescens

Blant de eksisterende manetartene skiller Chrysaora fuscescens seg ut. Individer av denne arten blir lett oppdaget på grunn av deres størrelse – 1,80 meter – og deres gyldenbrune fargetone.

En av deres mest slående egenskaper er deres evne til å lokalisere lys. Takket være det kan de oppdage byttedyr eller mulige trusler. I tillegg er de i stand til å frigjøre et rødlig farget blekk.

På grunn av deres kraftige nyanser og enkle hold for mennesker, er denne arten utstilt i offentlige akvarier. Heldigvis er brenningen bare irriterende for mennesker, selv om det har vært tilfeller der det var farlig.

Some figure

2. Sjøveps

Til tross for sin lille størrelse, anslås det at bare 1,4 milliliter av giften til sjøvepsen (Chironex fleckeri) kan drepe et menneske i løpet av minutter. Av denne grunn har den førsteplassen på pallen for farlighet, og er klassifisert som den giftigste arten på jorden.

Den er rundt 6 millimeter i diameter, men tentaklene kan bli 3 meter lange. Faren ved dette virvelløse dyret ligger i størrelsen på tentaklene, siden mennesker kan vikle seg inn dem og brenne seg. Imidlertid foretrekker dette dyret vannet langt fra kysten av australske strender.

Et merkelig faktum om brenningen er at ifølge en studie publisert på portalen Sciencedirect, jo eldre individet er, desto kraftigere er giften. I tillegg studerer andre forskere den farmakologiske nytten av manetgift i håp om å utvikle medisiner.

Some figure

3. Irukandji-maneter

Navnet kommer fra innbyggerne som lever nord i Australia, kalt irukandji. Sammen med sjøvepsen tilhører den kubemaneter og i likhet med den er irukandji-maneten (Carukia barnesi) øverst på listen over toksisitet.

Giften er angivelig 100 ganger kraftigere enn den som produseres av en kobra. Til tross for at den er en av de minste manetartene, har det blitt observert at jo mindre den er, desto sterkere er giftigheten til brenningen.

De vanligste symptomene på forbrenning inkluderer muskelkramper, brennende følelse, oppkast, hodepine eller takykardi. Settet med tegn som ble forårsaket ble kalt “irukandji-syndrom”. Heldigvis er ikke det ikke dødelig å brenne seg på den hvis offeret får riktig behandling i tide.

Some figure
Denne arten er en betydelig fare utenfor kysten av Australia.

4. Rød brennmanet

Arten Cyanea capillata, kjent som rød brennmanet, har blitt identifisert som den største maneten. Klokken kan bli 2,5 meter, tentaklene kan nå 30 meter og den veie et kvart tonn.

Den er typisk for kaldt vann, og finnes i Nord-Atlanterhavet og australske farvann. Som andre maneter forblir nematocyttene aktive selv når de er døde. Dette betyr at de kan forårsake forbrenning en tid etter døden. Den er farligst for de med allergi eller om små barn blir brent over store deler av kroppen.

Some figure

5. Portugisisk krigsskip

Selv om portugisisk krigsskip (Physalia physalis) ikke er en ekte manet, var det nødvendig at den dukket opp på denne listen. Hvert år er dette virvelløse dyret i nyhetene, på grunn av mange eksemplarer strandet på strendene.

Dessverre, etter stranding, ender disse dyrene opp med å dø på stranden. Men deres død innebærer ikke fravær av risiko. Tilsynelatende forblir tentaklene deres aktive, selv om de er skilt fra kroppen eller individet er dødt.

Som allerede nevnt, er denne falske maneten faktisk en koloni av hydrozoaner, også kalt en kolonial organisme. Den er lett gjenkjennelig takket være den rosa fargen med blålige toner. Derfor var tilstedeværelsen her nødvendig, siden brenningen kan være dødelig for mennesker.

Some figure

Kort sagt, havene som utgjør jordens store vannmasser er hjemsted for mange forskjellige arter. Av dem alle har vi snakket om maneter og spesielt de giftigste artene.

Når du kjenner de mest relevante dataene om de giftigste manetene, kan du handle hvis du finner dem. Hovedforutsetningen er å komme så langt bort som mulig fra tentaklene deres, der de brennende cellene som er fylt med gift befinner seg.


Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.


  • Becerra-Amezcua, M. P., González-Márquez, H., Guzmán-Garcia, X., & Guerrero-Legarreta, I. (2016). Medusas como fuente de productos naturales y sustancias bioactivas. Revista Mexicana de Ciencias Farmacéuticas, 47(2), 7-21. https://www.redalyc.org/pdf/579/57956610002.pdf
  • Bengston, K., Nichols, M. M., Schnadig, V., & Ellis, M. D. (1991). Sudden death in a child following jellyfish envenomation by Chiropsalmus quadrumanus: case report and autopsy findings. JAMA, 266(10), 1404-1406. Disponible en: https://jamanetwork.com/journals/jama/article-abstract/391769
  • D’Ambra, I., & Lauritano, C. (2020). A Review of Toxins from Cnidaria. Marine Drugs, 18(10), 507. Disponible en: https://www.mdpi.com/1660-3397/18/10/507
  • Feng, J., Yu, H., Li, C., Xing, R., Liu, S., Wang, L., … & Li, P. (2010). Isolation and characterization of lethal proteins in nematocyst venom of the jellyfish Cyanea nozakii Kishinouye. Toxicon, 55(1), 118-125. Disponible en: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19619571/
  • Jouiaei, M., Yanagihara, A. A., Madio, B., Nevalainen, T. J., Alewood, P. F., & Fry, B. G. (2015). Ancient venom systems: a review on cnidaria toxins. Toxins, 7(6), 2251-2271. Recuperado de: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/26094698/
  • Kimball, A. B., Arambula, K. Z., Stauffer, A. R., Levy, V., Davis, V. W., Liu, M., Wingfield, ;., Rehmus, E., Lotan, A., & Auerbach, P. S. (2004). Eficacia de un inhibidor de picadura de medusa en la prevención de picaduras de medusa en voluntarios normales. Safesea.Es. Disponible en: https://safesea.es/wp-content/uploads/2022/07/Wilderness-and-Environmental-Medicine-Eficacia-SafeSea.pdf
  • Ponce-Garcia, D. P. (2017). Transcriptomic, proteomic and biological analyses of venom proteins from two Chrysaora jellyfish (Doctoral dissertation, University of Melbourne).
  • Ramasamy, S., Isbister, G. K., Seymour, J. E., & Hodgson, W. C. (2005). The in vivo cardiovascular effects of the Irukandji jellyfish (Carukia barnesi) nematocyst venom and a tentacle extract in rats. Toxicology letters, 155(1), 135-141. Disponible en: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/15585368/
  • Scott-Frías, J., & de Jorquera, E. M. (2020). La Fragata Portuguesa o Aguamala (Physalia physalis): Importancia en la salud pública. Revista bionatura, 5(4), 1418-1422. Disponible en: https://revistabionatura.com/files/2020.05.04.24.pdf
  • Underwood, A. H., & Seymour, J. E. (2007). Venom ontogeny, diet and morphology in Carukia barnesi, a species of Australian box jellyfish that causes Irukandji syndrome. Toxicon, 49(8), 1073-1082. Disponible en: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/17395227/
  • Warrell, D. A. (2013). Animals hazardous to humans. Hunter’s Tropical Medicine and Emerging Infectious Disease, 938. DIsponible en: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC7152310/
  • Winter, K. L., Isbister, G. K., Seymour, J. E., & Hodgson, W. C. (2007). An in vivo examination of the stability of venom from the Australian box jellyfish Chironex fleckeri. Toxicon, 49(6), 804-809. Disponible en: https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0041010106004636
  • Winter, K. L., Fernando, R., Ramasamy, S., Seymour, J. E., Isbister, G. K., & Hodgson, W. C. (2007). The in vitro vascular effects of two chirodropid (Chironex fleckeri and Chiropsella bronzie) venoms. Toxicology letters, 168(1), 13-20. Disponible en: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/17141433/
  • Winter, K. L., Isbister, G. K., McGowan, S., Konstantakopoulos, N., Seymour, J. E., & Hodgson, W. C. (2010). A pharmacological and biochemical examination of the geographical variation of Chironex fleckeri venom. Toxicology letters, 192(3), 419-424. Disponible en: https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0378427409015331
  • Xiao, L., He, Q., Guo, Y., Zhang, J., Nie, F., Li, Y., … & Zhang, L. (2009). Cyanea capillata tentacle-only extract as a potential alternative of nematocyst venom: Its cardiovascular toxicity and tolerance to isolation and purification procedures. Toxicon, 53(1), 146-152. Disponible en: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19026672/

Denne teksten tilbys kun til informasjonsformål og erstatter ikke konsultasjon med en profesjonell. Ved tvil, konsulter din spesialist.