Bruk av laboratoriemus: Den ideelle dyremodellen

Skrevet og verifisert av biologen Ana Díaz Maqueda

Siste oppdatering: 21 desember, 2022

I over hundre år har mennesker rundt om i verden gjort bruk av laboratoriemus som modeller for medisinsk testing og eksperimenter. Denne lille gnageren er nært beslektet husmusen (Mus musculus), et dyr som har blitt vant med å bo i nærkontakt med mennesker, hvis hjem gir det både husly og mat.

Vil du vite hvorfor disse dyrene er ideelle å bruke i eksperimenter? I dagens artikkel vil vi fortelle deg hvorfor mus er den foretrukne dyremodellen. Det er tross alt takket være disse dyrene at forskere har gjort store fremskritt i nåværende, alvorlige hjertesykdommer, immunlidelser og kreft.

Hva er dyremodeller?

Dyremodeller blir ofte brukt i forskning som medisin eller biologi. Faktisk har mennesker brukt dyr i eksperimenter siden før oldtidens Hellas, utenom i middelalderen der lover utgitt av den katolske kirken forbød likskjending.

Tidligere har forskere utført eksperimenter på både dyr og mennesker. Men introduksjonen av Nürnberg-loven etter andre verdenskrig forbød bruken av menneskelig testing i utvikling av nye medisiner.

Forskere har sekvensert genene til alle dyremodeller brukt i eksperimenter, noe som lar forskerne ekstrapolere resultater fra én studie og bruke dem på andre dyr, inkludert mennesker. Ifølge US National Defense Research Committee, blir en dyremodell definert som:

“En levende organisme der normativ biologi eller atferd kan studeres, eller der en spontan eller fremkalt patologisk prosess kan bli etterforsket, og der fenomenet på én eller flere måter ligner det samme fenomenet hos mennesker eller andre dyrearter.”

Bruken av dyremodeller lar forskere få en større forståelse av biologien og patofysiologien til sykdommer som påvirker både mennesker og andre dyr. Mye av forskningen gjort i et laboratorium ved bruk av laboratoriemus kan tross alt selv brukes innenfor veterinærmedisin. 

Hvorfor bruk av laboratoriemus?

Forskere bruker en rekke forskjellige dyr i vitenskapelige eksperimenter: mus, rotter, kaniner, hunder, griser, frosker, fluer, aper, osv. Men det mest brukte blant dyremodeller er mus – i mer enn 50% av tilfellene.

Her er noen av grunnene til at bruk av laboratoriemus er den foretrukne dyremodellen:

• Ettersom de er pattedyr, er deres biologiske prosesser ganske like menneskers. 
• Tiden mellom én generasjon mus og neste er veldig kort.
• De tilpasser seg enkelt til livet som forsøksdyr.
• De er små og enkle å håndtere, og blir ikke enkelt stresset av menneskelig kontakt. 
• Utenom mennesker, er mus et av de pattedyrene som det har blitt utført mest genetisk forskning på.
• Det finnes mange forskjellige typer mus. Dette gjør dem ideelle for studier av genetisk mutasjon, som kreft. 
• Det er de eneste dyremodellene hvis stamceller har vellykket vokst in vitro. 
• Etter å ha studert laboratoriemus i mer enn hundre år, har mennesker nå mye kunnskap om deres biologi, genetikk og atferd.

Takket være bruk av laboratoriemus, har forskere klart å gjøre enorme fremskritt i forskningen av autoimmune sykdommer og kreft. Men det er viktig å huske at disse dyrene er selvbevisste vesener, med egne behov og en veldefinert og velkjent etologi.

Bruk av laboratoriemus: Behov og krav

Mus er sosiale dyr som lever i store grupper i naturen. Ethvert valg om å isolere individuelle mus må være rettferdiggjort av forskere. Når musen er 21 dager gammel, skiller forskerne dem ut ifra kjønn. Ellers ville de utvilsomt begynt å reprodusere seg, og skapt uønskede kull.

Når disse gruppene av hanner og hunner er tilstede, kan ikke forskerne fjerne eller introdusere nye individer, ettersom det kan destabilisere gruppens hierarki. Dette kan lede til slåsskamper og skader, spesielt når det gjelder hannene.

Burets dimensjoner og antallet mus som kan holdes i ett bur er fastsatt av lovverket. 

Til slutt trenger musene også berikelser i omgivelsene, som:

• Materialet av buret selv. 
• Materialer til reder (uansett hvilket kjønn dyret er).
• Leker, som kan inkludere papptuber, spon og gjennomsiktige, røde plastrør. Mus kan ikke se rødt, så disse rørene lar forskerne observere dyret inne i det uten å forstyrre det.
• Spesialmat som frukt eller brød. 

Berikelser i omgivelsene er grunnleggende for å sikre dyrets mentale og fysiske helse. Dersom et dyr begynner å utvikle unormal atferd, bringer ikke det kun mange alvorlige problemer med dyrets velferd, men det vil også bety at ingen av resultatene fra studien er valide.