Selv om du forlater hunden vil den fortsette å elske deg

· 17. april 2018

Eiere som forlater hunden sin er et vedvarende problem og en mørk realitet, og selv om vi gjerne skulle sett at denne statistikken gikk ned, ser det heller ut som om tallene bare øker for hver dag. Og desto verre er det at det ikke ser ut til å være så mye å gjøre med det.

Vi har alltid sett disse sakene fra et menneskelig perspektiv: de som forlater dyrene sine uten et snev av samvittighet. De stakkars hundene som vi er så glade i, fylt med sorg og håpløshet. Og så tenker de; selv om du forlater meg, vil jeg fortsatt elske deg?

Men hva om vi ser det fra hundens perspektiv? Hvordan vil det være for den å bli forlatt? Vi skal fortelle deg en rørende historie i førsteperson fra en hunds synspunkt, som vil hjelpe deg med å forstå. Det finnes ikke større lojalitet enn hundens.

Selv om du forlater hunden din, vil den være takknemlig for din kjærlighet

Hund i bånd

Jeg er alltid den første som står opp i dette huset. Jeg vet ikke engang om det er dag eller natt, jeg vet bare at jeg ikke vil sove mer. Det er fortsatt lenge igjen til mine foreldre våkner… Oops! Døra åpnes, de er allerede påkledd! Skal de ta meg med ut på tur allerede?

De har med seg noen kofferter fra rommet, hvorfor det mon tro? Skal vi flytte igjen? Det er båndet mitt! De skal ta meg med ut på tur! Jeg klarer ikke å hoppe høyt nok, jeg vil bare at de skal se hvor takknemlig jeg er for at de går tur med meg! Å gå morgenturen med pappa er noe av det jeg liker aller best. Jeg husker hver eneste tur vi har gått sammen.

Mamma legger koffertene i bilen, skal de dra på ferie igjen? Jeg vil ikke være på det fryktelige hundehotellet igjen, hvor de ikke behandler meg bra. Jeg vil dra sammen med dem!

Pappa hjelper til med å legge inn koffertene og… vent! Han setter meg inn i bilen også. Jippi! Jeg skal på ferie! Mine kjære eiere og venner, takk for all kjærligheten og for at dere ikke engang vil dra fra meg når dere skal på ferie.

Plutselig stopper bilen. Det passer bra, for jeg må tisse! Jeg går ned og gjør det jeg skal. Mamma klapper meg på hodet og pappa kaster en ball til meg. De skal til og med leke med meg på turen! Jeg vet ikke engang hvordan jeg kan takke for all kjærligheten!

Jeg løper etter ballen så fort jeg bare klarer, jeg prøver å slå rekorden min for å gjøre dem stolt av meg. Jeg fanger ballen og snur meg for å løpe mot bilen… men… hvor er bilen? Jeg ser meg forvirret rundt til alle sider. Jeg løper full av desperasjon for å se om jeg kan se dem langt der borte… Mamma, pappa, hvor er dere? Takk for at dere tok meg ut for å leke, og takk for all omsorgen.

Min kjærlighet for deg er sterkere enn døden

Jeg er slukøret og forstår ikke helt hva som har skjedd. Kanskje de har glemt at jeg var igjen her, og kommer tilbake for å hente meg. Jeg er redd, men begynner å gå bortover veien. Det er ingen å se, og bilene suser forbi. Hvor er foreldrene mine? Jeg trenger dem!

Snart kommer jeg til en liten landsby, og noen barn kommer gående mot meg. Det ser ut som de liker pelsen min. En dame kaster en liten matbit til meg som om jeg var en hvilken som helst løshund. Eller er jeg det? Jeg føler meg skitten, jeg vet ikke hvor lenge jeg har gått og sannheten er at jeg er takknemlig for at den damen ga meg noe å spise, for jeg holdt på å dø av sult.

Hvorfor kommer den mannen med svart vest løpende mot meg? Jeg liker ikke skoene hans, de er veldig store. Best jeg stikker. Hva er det de har kastet over meg, som gjør at jeg ikke klarer å løpe lenger? Det er et slags nett… Jeg visste jeg ikke kunne stole på de skoene. Så kaldt det er i denne bilen! Det er ingen myke, oppvarmede seter som jeg kan ligge på her, som i bilen til foreldrene mine. Kanskje mannen i svart kjører meg til dem, det kan jo hende at de kjenner hverandre.

Jeg tror ikke foreldrene mine har dratt på ferie til dette stedet. Her er det fælt, det er mange bur her og flere skinnende og kalde bord. Ikke kast meg inn i det buret! Der inne kan jeg jo verken løpe, hoppe eller spise. Når skal de ta meg med ut på tur?

Snart innser jeg at jeg ikke vil komme meg ut herfra, at mine foreldre ikke kommer tilbake og at mannen med de forferdelige skoene ikke kommer til å gå tur med meg. Noen ganger kommer det noen mennesker som går mot buret mitt. De snakker babyspråk til meg og sier søte ting, men de gjør meg ikke glad.

Jeg vil bare hjem igjen… selv om du forlater meg

Familie med hund

En dag tar de meg ut av buret. Jeg tenker fortsatt at de kanskje har funnet foreldrene mine, eller at de har kommet for å hente meg. Men de tar meg visst bare tilbake til dette skinnende, kalde bordet for å gi meg en av disse rutinemessige kontrollene.

I dag har de en nål, og den er veldig stor. Det er best jeg ikke stritter imot, jeg kommer ikke til å klare å komme meg løs uansett. Alt jeg merker er et lite stikk som snart går over, og at de flere ganger forteller meg at det er til mitt eget beste. Men jeg føler meg plutselig veldig trøtt og har lyst til å sove. Best jeg legger meg ned, for jeg føler meg litt svimmel…

Nå forstår jeg alt… Nå som jeg kan se alt ovenfra forstår jeg at mine foreldre forlot meg. Kanskje det var fordi jeg begynte å bli litt gammel, for jeg ser at de har fått seg en ny venn som ligner veldig på meg. Jeg klarer ikke å være sint på dem. Jeg ser på dem med takknemlighet og kjærlighet for at de har gjort meg til en svært lykkelig hund. Og vet dere noe, mine kjære foreldre? Hvis jeg kunne gå tilbake i tid og fikk velge, ville jeg valgt dere igjen. Selv om du forlater hunden din, vil den fortsette å elske deg. Det er bare sånn den er.

Min kjærlighet for dere er nemlig sterkere enn døden. Jeg vil fortsette å elske deg selv når du forlater meg…